av BentHBlogg | april 7, 2011  

Hva om det var deg?

En personlig assistent er det som lar mange funksjonshemmede leve et vanlig liv med jobb, studier og familie. Nå har regjeringen bestemt seg. De nekter funksjonshemmede retten til slik assistanse.

Funksjonshemmede har rett til hjelp fra kommunen. Fast hjelp til faste tider – hjelp til dagliglivets gjøremål hjemme. Er de barn, ungdom eller bor hjemme kan de få tilbud om avlastningsbolig i perioder for å avlaste omsorgspersonene. Det høres ut som en fin del av velferdssamfunnet vårt, helt til du spør: Hva om det var meg? – og tenker grundig igjennom det.

Du er på vei hjem fra jobb på sykkelen din, følger i rekken av andre som haster hjem til middag med familien. Plutselig skjer det. Du er av sykkelen, ligger i grøften og husker ikke noe før du etter flere dager våkner på sykehuset. Lammet. Etter en lang periode med behandling og rehabilitering, er du hjemme igjen i et ombygd hus og skal være forelder og familiemenneske.

Fra kommunen for du hjelp til å stå opp om morgenen, mat i løpet av dagen, din del av husarbeidet, og legging om kvelden. Det er ofte ulike folk som kommer, noen går igjen, men du vet aldri sikkert hvem som kommer. Av og til kvinner av og til menn. Noen på din alder, noen unge.  Du må forklare hvordan du vil ha det på ny og på ny. Uten hjelp fra en støttende ektefelle hadde du stort sett vært hjemme.  Men det betyr at du ikke mer gjør ”dine” ting, uten å ha med den andre.

Men familien må få mulighet til å gjøre ting som du ikke kan være med på. Da har kommunen et avlastningstilbud hvor du kan bo en uke om gangen. Alle de andre som bor der er yngre en deg, har andre interesser og du føler at dere har lite felles. Det eneste dere har felles er at familien har behov for avlastning. Det er den verste tiden, men du sier det ikke fordi du vet familien trenger avlastningen.

Slik er det for mange. Alt dette er omsorg. Det koster kommunen mye penger. I omtale og beløp fremstår det som et glansbilde av velferdssamfunnet. Men for dem det gjelder oppfattes ofte ikke denne omsorgen ikke varm. Selvstendigheten er borte.

Livet må ikke være slik. Noen er så heldige å bo i en kommune som tilbyr brukerstyrt personlig assistent(BPA). Forskjellen er stor.

Se følgende for deg: Når du flyttet hjem vurderte kommunen assistansebehovet ditt ut fra at du skulle klare deg hjemme, men også være forelder, ektefelle og i arbeid. Det resulterte i at du fikk tildelt et vist antall timer i året til personlig assistent. Du styrte selv utvelgelsen av hvem det skulle være. Du valgte å organisere disse timene gjennom ULOBA for å få hjelp til arbeidsgiverrollen. Så satte du inn en annonse i lokalavisen, og fikk mange søkere. Du gjennomførte intervjuene sammen med resten av familien. De som skulle ansettes skulle tross alt leve så tett på dere at det var viktig at kjemien stemte. Du hadde bare tre absolutte krav: De skulle alle være menn, de skulle være på din egen alder og de skulle være interessert i sport. Så det sto allerede i stillingsbeskrivelsen. Søkerne var mange – og siden du hadde behov for flere – så ble det til slutt et fint team. To på heltid, og tre på deltid. De hadde ulike utdannelser, men ingen var utdannet for helsevesenet. Det var to lærere, en avdanket fotballspiller, en prest, og en tidligere finans fyr som nå ville finne meningen med livet. Du legger opp ukeplaner sammen med familien, slik dere også måtte gjøre før. I helgene var det like greit at konen hjalp til med å stå opp og spise frokost – så da var familien for seg selv.

Du legger opp ukeplaner sammen med familien, slik dere også måtte gjøre før. Du kunne igjen begynne å følge barna på dere aktiviteter, dra på guttetur med kompiser – istedenfor på avlastning. Du kunne begynne å jobbe igjen.

Begge disse historiene kunne vært hvem som helst av oss. Forskjellene er store. Mange vil kjenne seg igjen. Med regjeringens forslag til ny kommune helse- og omsorgslov vil trolig flere oppleve den første virkeligheten og færre den siste.

For det første så vil ikke regjeringen gjøre brukerstyrt personlig assistent (BPA) til en rettighet, det blir det fortsatt opp til kommunen å bestemme. Regjeringens argumentasjon vil gjøre det lettere for kommunene å si nei.

For det andre så sier loven at dette skal være til dagliglivets gjøremål i hjemmet. Dette strider mot kampen som mange har ført for at ordningen også skal kunne brukes til fritidsaktiviteter for seg og sin familie. Det betyr at kommunene kan og vil begrense ordningens innhold og timer.

Høyre vil at du – og ikke din kommune – skal være sjefen i ditt liv. Selv om du har behov for assistanse. Derfor kommer vi igjen til å foreslå å lovfeste retten til BPA, vi kommer til å foreslå at brukeren fritt bestemmer hva timene skal brukes til og hvis kommunen ikke følger opp retten, skal du kunne klage til fylkesmannen og få prøvet kommunens vedtak.

Det kan være din hverdag Stortinget skal behandle denne våren – du bare vet det ikke enda. En stein i veien, en sykdom du ikke vet du har, eller en møtende bil vil i løpet av sekunder gjøre deg til den som må vite alt om den kommunale helse- og omsorgsloven.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skulle gjerne ha håpet at dine “historier” er i samsvar med virkeligheten men dengang ei. Jeg har jobbet innen helsevesenet i en storby i over 10 år, og har sett BPA- ordningen på nært hold ( Borgerstyrt personlig assistent, ikke “brukerstyrt”). I årenes løp har jeg vært i kontakt med et titalls brukere med BPA, og har sikkert mellom 1500 – 2000 konsultasjoner og hjemmebesøk til brukere med denne ordningen.
Jeg kan med hånden på hjertet si at kun i et fåtall av tilfellene, syns jeg denne ordningen har fungert bra. Jeg har derimot sett et utall eksempel på de negative sidene ved ordningen, og i enkelte tilfeller har ordningen kollapset fullstendig. Du beskriver et tilfelle der assistentene er to lærere, fotballspiller, prest og finansfyr. Denne samensetningen er selvsagt en utopi, og viser at du er hinsides virkeligheten i din beskrivelse av ordningen. De aller fleste assistentene er personer med lite eller ingen utdanning, noen er studenter. Med en avlønning på kr 145 pr time, er vel ikke dette så merkelig ?
I utlysningstekstene til disse jobbene, står det ofte at ingen forkunskaper er nødvendig da opplæring vil bli gitt.
Det å være arbeidsgiver er en profesjonell rolle, og dette krever kompetanse. At en har ervervet en funksjonshemming, eller kronisk sykdom betyr ikke at en automatisk er skikket til å være arbeidsgiver, eller hva mener du ?
Når den ene assistenten kommer, går den andre hjem. Det er derfor i svært liten grad, mulighet til å ha et kollegialt fellesskap/bakke opp hverandre. Jeg har ved flere anledninger opplevd at flertallet av assistentene har blitt sykemeldt, ofte over lang tid pga det psykososiale arbeidsmiljøet. Enkelte har fått en varig knekk, og aldri kommet tilbake til arbeidslivet. Jeg har opplevd borgere som nærmest har behandlet sine assistenter som personlige slaver, med en språkbruk som er hinsides et profesjonelt arbeidsgiveransvar.
Intensjonene med ordningen er gode, men de menneskelige omkostningene i form av assistenter som blir sykemeldt/slutter er alt for høye. I tillegg medfører dette “menneskelige” forbruket, en enorm kostnad for samfunnet i form av sykelønn og i enkelte tilfeller uføreytelser.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Dette er bra, du har virkelig forstått, du!
Takk for at du velger å dele denne innsikten med flere.
Det er virkelig godt å vite at Høyre støtter denne saken.

hilsen storfornøyd eier av et BPA-vedtak (i 16 år) og gründer BPA-leverandør (1,5 år)

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Til “Erfaren helsearbeider”.

Dine erfaringer er svært ulik den erfaringen som funksjonshemmede selv har. Den ferskeste BPA-forskningen sier at 99% av BPA-arbeidslederne er fornøyde. Hvilken annen ordning i Norge kan skilte med slike tall?
Les mer om forskningen her:
http://www.uloba.no/templates/Page.aspx?id=16524

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Det fortvila er at dette ser ut til å bli ei politisk sak der valet står mellom den einskilde sine rettar og det lokale/kommunale sjølvstyret. Saka er for viktig til det!

Og saka er dessverre såpass lite kjend, at me ikkje får det offentlege ordskiftet som trengst for å vekkja folk/politikarar før vedtaket er gjort. Derfor er all merksemd som kan stablast på beina no, av det gode. Mitt siste bidrag er: http://bit.ly/eRm1HD BPA, Kva er det og kva kan endringa bli?

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Til Jon Torp
Denne rapporten kjenner jeg meget godt, og rapporten er svært mangelfull med tanke på å evaluere BPA i sin fulle bredde. Det er kun brukere av ordningen som er informanter, og assistentene sitt perspektiv er fullstendig fraværende. Alarmklokkene burde begynne å ringe når 99 % av arbeidslederne er fornøyd med ordningen, dette tyder på to ting. Enten er ordningen for god til å være sann, eller så er spørsmålstillingen i undersøkelsen så unyanserte at en får et resultat i klassen ” som man roper i skogen får man svar “. Etter mitt syn er det meget påfallende at en designer en undersøkelse som skal evaluere BPA-ordningen, uten at stiller et eneste spørsmål som omhandler arbeidsmiljøet til assistentene, eller bruker en eneste informant fra assistentene sine rekker. Denne forskningen hadde fått en helt annen tyngde om en hadde våget å evaluere ordningen også fra assistentene sitt perspektiv, enig ? Som sagt, jeg kjenner ordningen som observatør gjennom over 10 år, og det hadde vært meget interessant om også assistentene sine opplevelser hadde kommet fram. Eller er det uønsket at turnover-rate og sykemeldingsstatistikker skal komme fram i lyset ?

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Til Erfaren omsorgsarbeider.
Dine ”erfaringer” står i skarp kontrast til det som er kommet frem i forskning på BPA. Jeg anbefaler deg å lese flere av de bøkene som er listet opp på slutten av innlegget (i tilegg til referanse fra Jon Torp). De aller fleste arbeidsledere gjør en utmerket jobb! Det at man har en funksjonshemning innebærer ikke at man er uegnet til å være arbeidsgiver/leder! Funksjonshemmede er like ulike som befolkningen ellers, og mange av dagens arbeidsledere er høyt utdannede, jobber som ledere i offentlig og privat virksomhet. Som arbeidsleder er man forpliktet til å følge Ros arbeidsleder kurs, i tilegg skal arbeidsgiver (kommunen, Uloba, Optimal assistanse, Dialogue el.l.) tilby opplæring til sine arbeidsledere. Har din kommune fylt sine forpliktelser her?
Når det gjelder rekruttering til assistent yrket, ser jeg ikke helt problemet med at man ansetter ufaglærte? Er ikke det at man er dyktig i jobben sin viktigere enn at man har et ”papir”? Er ikke alle mennesker fullverdige og likeverdige? I min stab har jeg flere som har høyere utdanning, og flere som er ufaglærte og noen studenter. En god blanding, som gjør at jeg får dekket mine assistanse behov. BerntH sitt eksempel var ikke utopi, men reelt. Mange søker seg til assistentyrket fordi det er variert, interesant, og fordi det gir rom for å tilrettelegge for en god hverdag for både arbeidsleder og assistent.
1. Andersen Jan, Askheim Ole Petter, Guldvik Ingrid og Johansen Vegard (2010): Stabilitet og endring – Utviklingen av brukerstyrt personlig assistanse; Forskningsrapport nr 143/2010; Research report no 143/2010; Høgskolen i Lillehammer; Norge
2. Askheim Ole Petter, Guldvik Ingrid (1999): Fra lydighet til lederskap? Om brukerstyrt personlig assistanse; Tano, Aschehoug
3. Barnes, Colin; Mercer, Geof and Shakespeare, Tom (2005): “Exploring Disability, A Sociological Introduction.” Polity Press
4. Danermark, Berth (red.)(2005): ”Sociologiska perspektiv på funktionshinder och handikapp”. Författarna och Studentlitteratur
5. Grue, Lars (1999): Funksjonshemmet ungdom og livskvalitet; ad Notam, Gyldendal, Oslo
6. Grue, Lars (2006):” Funksjonshemning, retorikk og forståelse” Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne. Doksenterets skriftserie, No 1/06
7. Larsen Elin Weidemann (2010): Bruker, borger … arbeidsleder? En kvalitativ studie av brukerstyrt personlig assistanse (BPA), Masteroppgave i Funksjonshemning og samfunn. Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelses, institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap. NTNU

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Til “Erfaren helsearbeider”.

Du har tydeligvis et engasjement når det gjelder BPA, og du fortjener tilbakemelding, .. fordi om det hadde vært mer alright å gi deg det hvis du ærlig og åpent sto for synsingene med eget navn.

Jeg gidder å bruke tid på deg nå i håp om at du ved senere anledninger kan uttale deg litt nærmere realitetene. Du må gjerne mislike BPA som løsning, – og selv velge noe annet hvis du en dag får en funksjonsulikhet hvor du er i behov av servicetjenester, men vær om ikke annet etterrettelig.

Du skriver at du jobber i en storby, og da må jeg anta at du refererer til en by hvor det bor +/- 100 mennesker med BPA, og du burde derfor kunne oppgi navn uten å være bekymret for taushetsplikten. For alt jeg vet så har du jo også jobbet i flere byer/distrikter.

Ja, du forteller om dine erfaringer, men du må jammen være forsiktig med å slå fast at det representerer eneste sannhet.

Du skriver at du er en erfaren helsearbeider, og for meg så ser det ut til at du ikke er helsefagutdannet. Innlegget ditt er i for liten grad nyansert og ydmykt, til det. Så friskt som du går ut så ville det jo vært naturlig å støtte seg til annerkjent forskning og vist til kilder, – og ikke kun synsing fra egen hverdag.

Det er mye å kommentere i innspillet ditt, og jeg starter med innledningen hvor du temmelig freidig påstår at Bent Høies historier ikke samsvarer med virkeligheten! Jaha, men det gjør dine historier, altså? Hvorfor skal jeg som leser tro mer på deg enn Høie?

Heldigvis så _vet_ jeg hvem av dere som er nærmest virkeligheten, og det er altså ikke deg.

Jeg tviler ikke på at noe av det du forteller er riktig, og at du har setr kritikkverdige forhold og møtt dårlige arbeidsledere.

Det er like riktig som at jeg kjenner til helsefagutdannede (også ledere) som trakasserer ansatte, jevnlig har forsynt seg med narkotiske legemidler, som har stjålet penger fra pasienter, og benyttet sin stilling og misbrukt tillit på det groveste med vold og seksuelle overgrep. Videre så kjenner jeg til ledere i helsetjenesten som ikke ser sine ansatte, ikke sørger for faste stillinger, som beordrer folk til doble vakter – uten anstendig godtgjøring, ignorerer behov for faglig påfyll og veiledning. Nei, jeg tror vi like gjerne dropper den “konkurransen” der..

Heldigvis så vet jeg at dette tilhører unntakene.

At dine “sannheter” om BPA trenger tilsvar kan jeg hevde fordi jeg har lest nær alt som finnes av litteratur og forskning om BPA, og det inkludert en omfattende rapport om assistentenes opplevelser og erfaringer.
- Gjennomgående resultat var nemlig at personlige assistenter trives godt i jobbene sine.

Gjør gjerne et googlesøk på BPA, les og lær, du vil nok bli positivt overrasket.

Videre så har jeg gjennom svært mange års engasjement og arbeid med BPA møtt – ikke titalls, men hundretalls assistenter og arbeidsledere, og titalls kommuner/saksbehandlere. Joda, jeg kan nok matche deg på noen tusen møter med BPA, på nært hold. :)

Videre så kan jeg vise til nær sytten års egenerfaring som BPA-arbeidsleder, og jeg har i den forbindelse erfaring med alle tre organisasjonsmodellene; kommune, andelslag (ULOBA), og det å være egen arbeidsgiver. I tillegg til dette så driver jeg en profesjonell virksomhet innen BPA.

Så til noe av det du skriver som må korrigeres -

Faktafeil 1: Jo, Bent Høies beskrivelse er definitivt i tråd med virkeligheten.

Faktafeil 2: I bl.a. Lov om sosiale tjenester og rundskriv I-20/2000 og I-15/2005 heter det _brukerstyrt_, men mange av oss er mer komfortable med begrepet borgerstyrt (jfr bl.a Martin L. King jr og borgerrettighetskamp) eller selvstyrt.

Faktafeil 3: De er _ikke_ kun et fåtall BPA-ordningene som fungerer bra. Tvert i mot. Det du påstår er subjektivt oppspinn og vås! Les forskning og rapporter før du uttaler deg i så generelle vendinger.

Faktafeil 4: Høies eksempler på yrkesutdannelse hos personlige assistenter er slett _ikke_ utopi. Personlige assistenter har riktignok sjelden utdanning innen helsefag – noe som i seg selv er interessant og spennende å reflektere litt rundt. Har du kanskje gjort deg noen tanker omkring hvorfor det er slik?

Som eks. på andre fag og utdanninger så kan jeg nevne bakgrunn til noen av mine assistenter: frisør, hudpleier, akupunktør og massør, billedkunstner, mangeårig daglig leder i gullsmedforr., musiker, ernæringsfysiolog, førskolelærer, idrettslærer, universitetsutd. innen kriminologi og sosiologi, institusjonskokk, studenter, og tidl. hjemmeværende. Venner av meg har ass. som er gullsmed, prest, fysioterapeut, kokk, snekker, økonom, og noen svært få har sykepleie-, hjelpepleie-, og vernepleierutd. Holder det med eksempler? Du vet kanskje ikke hvor viktig, spennende og meningsfylt assistentyrket kan være, du?

Faktafeil 5: Arbeidsleder er helt unntaksvis formell/juridisk arbeidsgiver for sine assistenter, det er det kommunene, ULOBA, Dialogue, AssisterMeg, OptimalAssistanse, CityMaid, eller andre proffe aktører som tar hånd om.
Det er virkelig skremmende at du ikke kjenner realitetene bedre – når du uttaler deg så skråsikkert!

Faktafeil 6: Du forteller bare halve sannheten om lønn og arbeidsforhold. Ofte har ass. rundt kr 250 pr time i lønn, og de har bevisst valgt bort yrker med mange kolleger, – på linje med sjåfører, kunstnere, tannleger, frisører, elektrikere, osv. Og de er fullt ut tilfreds med den kompetente opplæringen de får av den arbeidsledern som har håndplukket akkurat dem til stillingen.

Du har helt rett i at mange kommuner ikke tar på alvor og dermed gjør en slett jobb når det gjelder lederopplæring til den som er arbeidsleder. Noen av dine triste erfaringer kan garantert forklares med det, og det er dermed de ansvarlige i kommunene som da ikke gjør jobben sin iht sentrale retningslinjer. Har du noen forklaring på kommunens ansvarssvikt, kanskje?

Dette får holde, fordi om det er mer som burde vært korrigert og nyansert.

Hadde din beskrivelse av BPA vært korrekt så ville det vært umulig å rekruttere personlige assistenter. Slik er det heldigvis ikke.
Det er mange flotte, storfornøyde og dyktige både arbeidsledere og personlige assistenter der ute i vårt langstrakte land!

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg kan ikke annet enn å si det samme som Kirsti Cath, takk for et flott innlegg. :) Det er virkelig godt å vite at det sitter noen høyt oppe som faktisk skjønner.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Til ” Erfaren helsearbeider”

Jeg jobber som BPA assistent hos en borger, og trives veldig godt med det. Synes dine påstander strider i mot mine erfaringer på det sterkeste. Har selv mange års erfaring innen det offentlige helsevesen. Mine erfaringer er at man får i større grad mulighet til å påvirke sin egen hverdag, arbeidet man gjør blir satt stor pris på, man har større fleksibilitet iht turnus,arbeidslister osv. Ikke minst så ser man at borgern blir fornøyd for han bestemmer over sitt eget liv!

Min sjef bestemmer selv når han vil stå opp, og hva han vil bruke dagen til. Da jeg jobbet i det offentlige så var dagen preget av klokken. Pasient/bruker ble tildelt ex antall minutter på morgenstell,medisinering og daglige måltider.

Dersom en har en funksjonsnedsettelse ervervet eller medfødt, skal man da ikke ha samme rett som andre til å styre sitt eget liv??

Hilsen Fornøyd BPA assistent!

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Takk til alle så nær som erfaren helsearbeider. Jeg vet hvor supert personlig assistanse er og jeg har trengt det i 50 år. Det er forståelig at en er anonym når en har slike meninger. Det er laget mange rapporter som evaluerer bpa, men jeg kan forstå at du vet bedre enn forskerne. Jeg blir trist av slik usaklig kritikk fra en erfaren helsearbeider, en kritikk om den første ordning som har gitt meg mulig til å leve et godt liv og betale skatt. hilsen bente Skansgård

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00