Bjarne Håkon Hansens grundervirksomhet har skapt debatt. I dagens VG sier Per Olaf Lundteigen at Hansen burde hatt to års karantene før han kunne ta med seg noen av Stoltenbergs mest sentrale politikere og etablerte kommunikasjonshuset ”First House”. Egentlig rart at de ikke valgte å bruke det norske navnet ”Lagtinget” – nå når dette er ledig etter at Stortinget ikke lenger består av to hus.
Jeg er uenig i Lundteigen. Dagens regler er strenge nok og hindrer en direkte overgang fra en politisk posisjon – til at en møter seg selv i svingdøren. Jeg har ikke hørt noen som tar til orde for yrkesforbud – så da blir det jo egentlig en diskusjon om hvor lenge karantene skal være. Enkelte innen Arbeiderpartibevegelsen er skuffet over at noen av deres fremste tillitsmenn velger å selge kompetansen som partiet har gitt dem gjennom mange års tillitsverv på det åpne markedet. Kanskje de heller burde stilt seg spørsmålet om hva som gjør at akkurat disse tillitsmennene velger å forlate den rødgrønnne skuten?
Lundteigens krav vitner om at han tror at han selv og hans kollegaer ikke er i stand til å håndtere tidligere politikere som nå har andre oppdragsgivere enn velgernes interesser. Det mener jeg er en undervurdering av kollegaer. Vi møter nesten daglig lobbyister som jobber for en interesse som må veies opp mot andre interesser. Det er faktisk det som på mange måter er en politikers profesjon. Så lenge Bjarne Håkon Hansen i omgang med tidligere kollegaer er åpen om hvem han sender fakturaen til – så blir hans budskap selvfølgelig filtrert.
Jeg hadde i dag møte med en annen av Stoltenbergs tidligere statsråder; Karita Bekkemellem. Hun er nå direktør i Legemiddelsindustriens landsforening. Jeg forstår jo at hun nå ikke lenger representerer Aps velgere – men medlemsbedriftene som betaler lønnen hennes. Det betyr ikke at hennes synspunkter blir farlige eller uvesentlige. Tvert imot. Hun representerer interessen til en viktig næring med mange arbeidsplasser og en næring som lever av å gjøre folk friske. Min jobb er å veie disse interessene og synspunktene opp mot hva som er samfunnets interesse og best for pasientene. Slik var det også når Kristelig Folkepartis tidligere statssekretær Pål Christian Roland i Helsedepartementet hadde samme jobben.
Bjarne Håkon Hansens kunnskap og nettverk er selvfølgelig verdifull for interesser som selv ikke har denne kunnskapen og nettverket. Det er det de betaler for. Men jeg mener de ofte betaler en høy pris for kunnskap som er tilgjengelig for alle og som en kan få gratis ved rett og slett henvende seg til en politiker direkte. Jeg tror også her er ofte den enkleste det beste!
