av BentHBlogg | mai 12, 2011  

Stoltenbergs valgfrihetsbløff

Først forsøkte Statsminister Stoltenberg å ta æren fra Kongen under utdeling av medaljer til veteranene. Etter en pinlig retrett i spørretimen 11. mai, forsøkte han å komme på offensiven ved å sole seg i glansen av valgfrihetsreformer som Høyre og andre borgelige partier har kjempet frem. Stoltenberg uttalte at:

For det første er jeg kraftig tilhenger av valgfrihet. Derfor har Arbeiderpartiet gjennom mange år gjennomført valgfrihet. Det var Arbeiderpartiet som startet arbeidet med å innføre fritt sykehusvalg. Det var min forrige regjering som innførte fastlegereformen, der man fritt kan velge fastlege. Det var Gerhardsens Arbeiderpartiet og SV-byråd her i Oslo som innførte fritt sykehjemsvalg i Oslo. Reell valgfrihet til barnehager kom først da det var full barnehagedekning.

 Med fastlegereformen innskrenket Arbeiderpartiet retten til å bytte lege til to bytter pr år. Før reformen kunne man fritt oppsøke den legen man ønsket. Arbeiderpartiets definisjon av en valgfrihetsreform er med andre ord økt statlig regulering og mindre valgfrihet for pasientene.

Det var Høyre og Frp som gjennom budsjettforhandlingene med Bondevik 1 for budsjettet for 1998 fikk presset inn at regjeringen skulle lovfeste retten til fritt sykehusvalg i forbindelse med den nye pasientrettighetsloven som de arbeidet med. Regjeringen Bondevik 1 fulgte opp avtalen og fremmet lovforslaget. Men Arbeiderpartiet, SV og Sp og Kristelig Folkeparti var fortsatt svært skeptiske til rettigheten, men stemte motvillig for. Men de understreket sin skepsis i innstillingen: Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil anmerke at pasientrettigheter som i utgangspunktet er ment å styrke behandlingstilbudet til pasienten, kan ha utilsiktede effekter. Flertallet vil spesielt påpeke at en generell og landsdekkende rett til fritt valg av sykehus vil kunne føre til et redusert lokalt helsetjenestetilbud, dersom det ikke også legges inn andre tiltak som bidrar til en likeverdighet i helsetjenestetilbudet.

I forbindelse med behandlingen av denne loven fremmet også Høyre og Fremskrittspartiet forslag om rett til individuell fastsatt medisinsk tidsfrist for behandling. Det stemte også Arbeiderpartiet imot (selv om de satt i opposisjon) og ordningen ble ikke innført før etter Høyre kom i regjering i 2001. Men det er nok ikke lenge før Stoltenberg prøver å ta æren for Nordens sterkeste pasientrettighetslov også.

De samme argumentene bruker Ap nå mot Høyres forslag om fritt behandlingsvalg. I dag opplever pasienter lange ventetider, til tross for at det finnes tilbud med ledig kapasitet. Dette rammer pasienter som trenger kneoperasjoner, røntgenundersøkelser, psykisk helsehjelp eller rusbehandling. Når Høyre har foreslått å la pasientene benytte godkjente private tilbud for statens regning, svarer Aps helse- og omsorgsminister Strøm-Erichsen at dette vil true lokalsykehusene. Skal man dømme ut fra fakkeltogene og sterke protester mot Regjeringens lokalsykehuspolitikk, er vel Strøm-Erichsen en større trussel mot lokalsykehusene enn pasientenes valg. Dessuten mener Ap at fritt behandlingsvalg fører til sosial ulikhet. Men faktum er at Aps syke helsepolitikk fører til at rask behandling nå er forbeholdt de som kan betale selv. Men for dem er det åpenbart viktigere å passe på at valgfriheten ikke ødelegger systemet, enn å forhindre at systemet ødelegger for pasientene.

Da Rune Gerhardsen innførte fritt sykehjemsvalg i Oslo, var etter pålegg fra et flertall i Oslo bystyre med de borgelige partiene i front. Nå går Oslo Arbeideparti til valg på å avvikle de sykehjemstilbudene som eldre i Oslo er mest fornøyd med. Dermed blir det færre valgmuligheter, og et mer ensidig tilbud. Høyre går til valg på større mangfold av tilbud, og mer valgfrihet for brukerne.

Etter at private aktører har sørget for å innfri Regjeringens løfte om full barnehagedekning, forsøkte Stoltenberg og co seg på å dolke dem i ryggen ved å gjøre det vanskeligere å drive private tilbud. De nye reglene ville ha ført til nedleggelser av gode private barnehager i hele landet. Og hvis mangfoldet forsvinner og det offentlige velferdsmonopolet står igjen, blir det meningsløst å snakke om valgfrihet. Det er også grunn til å minne om at Arbeiderpartiet mener at de som ikke velger barnehager skal straffes og miste kontantstøtten.  

Neste gang Stoltenberg forsøker å ta æren for noe, bør han sørge for at det er sin egen glans han soler seg i, og ikke andres.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Arbeiderpartiet er åpenbart så redd for hvor godt Høyres forslag om skattefradrag for nødvendig hjelp i hjemmet er, at de må bruke sølvgaffelen og parodier på nivå med ”hallo i uken” for å bekjempe det.

Vi vet at de aller fleste eldre ønsker å bo hjemme så lenge de kan. Muligheten for å bo hjemme når helsen begynner å skrante er gode hjemmehjelpsordninger og hjemmesykepleie. Det er et kommunalt ansvar, finansiert av det offentlige og med en liten egenandel.

Men de fleste har behov for hjelp ut over det. Hjemmehjelpen gjør ikke hovedrent, kommunen måker ikke oppgangen, og ingen vil bo i et hus og en hage som forfaller. Da er det ofte barna eller andre pårørende som trør til. Men familiemønsteret i Norge endrer seg. Mangen bor ikke lenger på samme sted som barna, flere er også enslige uten barn og andre synes at barna har nok med sitt

For de med veldig god økonomi er det ikke noen problem å kjøpe disse tjenestene. Men for de med grei og vanlig økonomi blir dette en stor belastning på toppen av avgifter og eiendomskatt. Høyre mener derfor at en begrenset avdragsmulighet for utgifter for nødvendig hjelp for å kunne bo hjemme er en god løsning. Da vil flere kunne kjøpe seg hjelp som ikke kommunen tilbyr. For eksempel vask av tak og vegger og snømåking om vinteren slik at en ikke blir isolert.

Dette er også god samfunnsøkonomi. Det er mye billigere med en liten skattelette, enn å tilby kommunale institusjoner. Alternativet for mange er jo å da heller flytte i omsorgsbolig eller søke om sykehjemsplass. Hva skjer da? Ofte gjøres ”arven” opp. Eneboligen selges, formuen deles på barna, og den eldre blir sittende igjen med pensjonen. Da vil leien i en kommunal omsorgsbolig fort være så høy at den utløser statlig bostøtte. Dette er Arbeiderpartiets alternativ. Ikke rart at de må finne frem sølvtøyet i kampen mot Høyres løsning.

Hvor har de sølvtøyet fra? Det er enkelt.  Høyres omsorgsutvalg har i punkt 5.6.2 Fritt brukervalg, vist til eksempel på tilleggstjenester som ikke inngår i praktisk hjelp i hjemmet/hjemmehjelp, blant annet sølvpuss, stryking og vindusvask.  Utvalget har i rapporten nevnt at slike tjenester skal den enkelte ha mulighet til å kjøpe i tillegg av hjemmetjenesten, enten den er privat eller offentlig. Men dette er ikke fradragsberettiget. Fordi det er ikke nødvendige tjenester for å kunne bo hjemme.

Under et helt annet punkt, et annet sted i dokumentet, punkt 5.7 Pårørende som viktig ressurs/omsorgslønn, skriver utvalget om Høyres forslag om et begrenset skattefradrag for nødvendig hjelp i hjemmet. VG Nett som brakte feilkoblingen fra Arbeiderpartiet først, var også først ute med å rette det opp. Da må det være surt for avisens politiske redaktør å bruke en hel kommentatorartikkel basert på en feil som hans egen avis rettet opp for to dager siden. Men slik går det når iveren etter å lage parodier på Høyres politikk blir så stor at en glemmer de dette egentlig handler om: Eldre mennesker som ønsker å leve et selvstendig liv hjemme hos seg selv så lenge som mulig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av BentHBlogg | april 7, 2011  

Hva om det var deg?

En personlig assistent er det som lar mange funksjonshemmede leve et vanlig liv med jobb, studier og familie. Nå har regjeringen bestemt seg. De nekter funksjonshemmede retten til slik assistanse.

Funksjonshemmede har rett til hjelp fra kommunen. Fast hjelp til faste tider – hjelp til dagliglivets gjøremål hjemme. Er de barn, ungdom eller bor hjemme kan de få tilbud om avlastningsbolig i perioder for å avlaste omsorgspersonene. Det høres ut som en fin del av velferdssamfunnet vårt, helt til du spør: Hva om det var meg? – og tenker grundig igjennom det.

Du er på vei hjem fra jobb på sykkelen din, følger i rekken av andre som haster hjem til middag med familien. Plutselig skjer det. Du er av sykkelen, ligger i grøften og husker ikke noe før du etter flere dager våkner på sykehuset. Lammet. Etter en lang periode med behandling og rehabilitering, er du hjemme igjen i et ombygd hus og skal være forelder og familiemenneske.

Fra kommunen for du hjelp til å stå opp om morgenen, mat i løpet av dagen, din del av husarbeidet, og legging om kvelden. Det er ofte ulike folk som kommer, noen går igjen, men du vet aldri sikkert hvem som kommer. Av og til kvinner av og til menn. Noen på din alder, noen unge.  Du må forklare hvordan du vil ha det på ny og på ny. Uten hjelp fra en støttende ektefelle hadde du stort sett vært hjemme.  Men det betyr at du ikke mer gjør ”dine” ting, uten å ha med den andre.

Men familien må få mulighet til å gjøre ting som du ikke kan være med på. Da har kommunen et avlastningstilbud hvor du kan bo en uke om gangen. Alle de andre som bor der er yngre en deg, har andre interesser og du føler at dere har lite felles. Det eneste dere har felles er at familien har behov for avlastning. Det er den verste tiden, men du sier det ikke fordi du vet familien trenger avlastningen.

Slik er det for mange. Alt dette er omsorg. Det koster kommunen mye penger. I omtale og beløp fremstår det som et glansbilde av velferdssamfunnet. Men for dem det gjelder oppfattes ofte ikke denne omsorgen ikke varm. Selvstendigheten er borte.

Livet må ikke være slik. Noen er så heldige å bo i en kommune som tilbyr brukerstyrt personlig assistent(BPA). Forskjellen er stor.

Se følgende for deg: Når du flyttet hjem vurderte kommunen assistansebehovet ditt ut fra at du skulle klare deg hjemme, men også være forelder, ektefelle og i arbeid. Det resulterte i at du fikk tildelt et vist antall timer i året til personlig assistent. Du styrte selv utvelgelsen av hvem det skulle være. Du valgte å organisere disse timene gjennom ULOBA for å få hjelp til arbeidsgiverrollen. Så satte du inn en annonse i lokalavisen, og fikk mange søkere. Du gjennomførte intervjuene sammen med resten av familien. De som skulle ansettes skulle tross alt leve så tett på dere at det var viktig at kjemien stemte. Du hadde bare tre absolutte krav: De skulle alle være menn, de skulle være på din egen alder og de skulle være interessert i sport. Så det sto allerede i stillingsbeskrivelsen. Søkerne var mange – og siden du hadde behov for flere – så ble det til slutt et fint team. To på heltid, og tre på deltid. De hadde ulike utdannelser, men ingen var utdannet for helsevesenet. Det var to lærere, en avdanket fotballspiller, en prest, og en tidligere finans fyr som nå ville finne meningen med livet. Du legger opp ukeplaner sammen med familien, slik dere også måtte gjøre før. I helgene var det like greit at konen hjalp til med å stå opp og spise frokost – så da var familien for seg selv.

Du legger opp ukeplaner sammen med familien, slik dere også måtte gjøre før. Du kunne igjen begynne å følge barna på dere aktiviteter, dra på guttetur med kompiser – istedenfor på avlastning. Du kunne begynne å jobbe igjen.

Begge disse historiene kunne vært hvem som helst av oss. Forskjellene er store. Mange vil kjenne seg igjen. Med regjeringens forslag til ny kommune helse- og omsorgslov vil trolig flere oppleve den første virkeligheten og færre den siste.

For det første så vil ikke regjeringen gjøre brukerstyrt personlig assistent (BPA) til en rettighet, det blir det fortsatt opp til kommunen å bestemme. Regjeringens argumentasjon vil gjøre det lettere for kommunene å si nei.

For det andre så sier loven at dette skal være til dagliglivets gjøremål i hjemmet. Dette strider mot kampen som mange har ført for at ordningen også skal kunne brukes til fritidsaktiviteter for seg og sin familie. Det betyr at kommunene kan og vil begrense ordningens innhold og timer.

Høyre vil at du – og ikke din kommune – skal være sjefen i ditt liv. Selv om du har behov for assistanse. Derfor kommer vi igjen til å foreslå å lovfeste retten til BPA, vi kommer til å foreslå at brukeren fritt bestemmer hva timene skal brukes til og hvis kommunen ikke følger opp retten, skal du kunne klage til fylkesmannen og få prøvet kommunens vedtak.

Det kan være din hverdag Stortinget skal behandle denne våren – du bare vet det ikke enda. En stein i veien, en sykdom du ikke vet du har, eller en møtende bil vil i løpet av sekunder gjøre deg til den som må vite alt om den kommunale helse- og omsorgsloven.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av BentHBlogg | april 2, 2011  

Senterpartiet og Pollestad er avkled!

Senterpartiets Geir Pollestad forsøker i denne bloggen å si at Høyre ikke fikk gjennomslag på andre personvernområder i forhandlingene med Arbeiderpartiet om DLD. Det er ikke korrekt – og det skal jeg vise systematisk. Pollestad skriver i sin blogg at han ikke hadde tid til å dokumentere sin påstand. 

Men først til at Pollestad i denne bloggen avkler både seg selv og Senterpartiet sine motiver og argumenter.

Under forhandlingene mellom Høyre og Arbeiderpartiet valgte han å gå ut å advare Arbeiderpartiet om å innfri personvernkrav fra Høyre på andre områder en det som omhandlet trafikkdata. Dette gjentar han selv i bloggen. Det er det fremste beviset på at Senterpartiet og Pollestad sitt engasjement i denne saken ikke handler om et engasjement for personvern, men mot EU/EØS avtalen. Hvis han hadde sitt engasjement for personvern – så måtte jo han jublet hvis Høyre klarte det Senterpartiet i regjering ikke har klart – nemlig å presse AP til personverninnrømmelser. Men isteden forsøkte han å stikke kjepper i hjulene.

Dette gjør han i en situasjon der hans allierte i den heller sprikende forsamlingen partier som kaller seg personvernalliansen hevder at Høyre kunne fått gjennomslag for det samme hos dem! Vel, det kan umulig Senterpartiet være enig i – de mener jo det var feil at Høyre fikk forhandle om andre spørsmål en DLD.

Så på grunnlag av Pollestad sin blogg kan vi trekke følgende konklusjon; han og Senterpartiet sitt engasjement i denne saken handler om motstanden mot EØS avtalen og EU, ikke personvernet og at argumentet om at Høyre kunne fått like mye gjennomslag i forhandlingene med de fem partiene på andre personvernområder ikke er korrekt. Det siste forsterkes av at ikke bare var Senterpartiet imot at vi kunne forhandle om andre områder, Venstre er også motstander av vårt viktigste gjennomslag – prinsippet om logging av hvem som har innsyn i registrene og rett til innsyn i loggen.

Så det poenget – har Høyre presset AP til viktige gjennomslag på andre områder enn sterkere personvern innenfor DLD? Mitt svar er ja. Her er oversikten over de viktigste endringene:

”Partene er enige om at et grunnleggende prinsipp er at enhver har rett til innsyn i hvem som får tilgang til opplysninger om en selv. Plikten til logging og retten til innsyn i egen logg skal være det bærende prinsipp for alle større offentlige og private registre.”

Dette prinsippet er ikke gjeldende i dag. I det omtalte brevet bruker Fornyingsministeren ganske mye plass på å argumentere mot en slik løsning. Spesielt er hun skeptisk til at brukerne skal ha rett til innsyn i egen logg. Dette er en vurdering som Senterpartiet slutter seg til. Enda mer spesielt er det at et annet parti i den såkalte personvernalliansen – Venstre – faktisk ikke bare er skeptisk til dette. De argumenterer i mot at en slik logg skal etableres og stemmer imot forslaget om dette!

Prinsippet som Høyre har fått gjennomslag for skal være bærende i den nye Stortingsmeldingen om personvern, men konkretiseres ytterligere gjennom disse handlingspunktene som gjelder noen av de mest sentrale registrene:

”Be regjeringen sikre at det legges til rette for loggføring av interne oppslag i personregistre med sensitive person­opplysninger i NAV, jf personopplysningsloven med forskrifter, og i behandlingsrettede registre i helsevesenet, jf helseregisterloven.”

”Legge til grunn at regjeringen sikrer at den registrerte gis innsyn i logg fra behandlingsrettet helseregister om hvem som har hatt tilgang til helseopplysninger om ham eller henne, det vil si innsyn i blant annet journal- og informasjonssystemer, jf helseregisterloven. ”

”Ber regjeringen sørge for at det etableres systemer for logging av elektroniske spor ved all tilgang til Norsk pasientregister (NPR), som forutsatt i forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Norsk pasientregister (NPR), hjemlet i helseregisterloven. Det skal også være utarbeidet oversikt over hvem som har fått utlevert opplysninger fra NPR, samt hjemmelsgrunnlaget for utleveringen. Oversikt over utleveringer skal også være utarbeidet for de øvrige sentrale helseregistrene. ”

I brevet slutter heller ikke fornyingsministeren seg til følgende krav og forslag, men sier at dette skal vurderes. Når har Høyre fått gjennomslag for:

”Viser til at det i henhold til politiregisterloven skal etableres en ordning med personvernrådgiver i justissektoren. Partene ber regjeringen sørge for at det etableres ordning med personvernrådgiver/-koordinator ved større statlige etater som behandler sensitive personopplysninger og at dette skal gjøres i NAV og helsesektoren. ”

Vi har også fått gjennomslag for følgende krav, som ikke var omhandlet i vårt opprinnelige representantforslag:

”Be regjeringen styrke ivaretakelse av arbeidstakernes personvern i arbeidsmiljølovens kapittel 9, slik at personvern synliggjøres i HMS-arbeidet. ”

Vi fikk også gjennomslag for dette kravet, som ikke statsråden ville gi noen lovnader for i brevet:

”I påvente av avklaring av muligheter for å begrense innsyn i lovlig lagrede data i elektroniske betalingsanlegg, er partene enige om at bomselskapene ikke skal utlevere passeringsopplysninger til ligningsmyndighetene. ”

I tillegg fikk vi gjennomslag for dette kravet, som heller ikke var i vårt opprinnelige representantforslag:

”Partene er derfor enige om at de i forbindelse med behandlingen av Prop. 49 L (2010-2011) skal gi uttrykk for at det er behov for å endre straffeprosessloven § 216m slik at journalister får et særskilt vern mot romavlytting, på linje med det som tilkommer avlytting av de øvrige yrkesgrupper som nå er nevnt i § 216 m fjerde ledd, og at man ber regjeringen fremme et slikt lovforslag som ledd i oppfølgningen av NOU 2009: 15.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av BentHBlogg | mars 15, 2011  

Hvor går grensen?

Juristen og DLD motstanderen Jon Wessel-Aas (@jonwesselaas) har stilt meg følgende spørsmål på Twitter: ”Da må jeg spørre om hvor dine prinsipielle grenser trekkes med henhold til systematisk, preaktiv bevissikring i borgernes kommunikasjon?”

Bakgrunnen var at jeg i min blogg redegjorde for de tre alternativet Stortinget i realiteten står ovenfor når vi skal diskutere endringer i ekomloven og straffeprosessloven m.v. i norsk rett og eventuelt innføring av datalagringsdirektivet.

Jon Wessel-Aas har gitt sitt svar på spørsmål i sin blogg:

”De av våre politikere som påstår at datalagringsdirektivet er der hvor “grensen går”, er enten naive eller uredelige. Den eneste prinsipielle grensen i en liberal rettstat, med hensyn til bevissikring i borgernes kommunikasjon, går der hvor det faktisk finnes en konkret sak som begrunner inngrep i kommunikasjonen til en eller flere konkrete borgere. Alt annet er i strid med grunnleggende prinsipper om våre demokratiske friheter, og leder oss bort fra den liberale rettstat og mot politistaten – det er en grunn til at menneskerettsjurister roper varsku.”

Jeg er enig med Jon Wessel-Aas i at dette er en prinsipiell grense. Samtidig er det i praksis en begrenset forskjell for borgeren om datatrafikk lagres for faktureringsformål, men utleveres til politiet etter en konkret begjæring, eller om trafikken lagres for etterforskningsformål. Grensen mellom en liberal rettsstat og en politistat går neppe her. Jeg har derfor kommet frem til at den grensen ikke lar seg forsvare som absolutt grense. Det er jeg ikke alene om. Ingen partier på Stortinget forsvarer lenger denne grensen. Det gjør heller ikke lenger Datatilsynet, nå de nå erkjenner behovet for forhåndslagring av IP adresser og abonnentdata.

 Jon Wessel-Aas mener at plikt til forhåndslagring av denne type informasjon i seks måneder, med sletteplikt, fører oss på vei mot politistaten. Men da bør han erstatte #hoyre og #ap, med #stortinget når han på Twitter ritiserer politikere som mener dette. Fordi dette også er et prinsipp som brytes i den såkalte nasjonale løsningen.

Jeg er også enig med Jon Wessel-Aas at begrunnelsen er viktig. I dag lagres trafikkinformasjon ut fra behovet til abonnenten til å kunne etterprøve sin faktura. Dermed lagres trafikkinformasjonen i to til fem måneder ut fra kommersielle hensyn, med sletteplikt. Dette snus nå til lagring basert på en lovmessig forankring i seks måneder og så en sletteplikt. Jeg oppfatter ikke at noen er uenig i at denne informasjonen er avgjørende for politiet i dag. Det er hensikten med lagringen og lagringsplikten som er diskusjonstema. Jeg mener at det å lagre informasjonen ut fra hensikten og bekjempe kriminalitet, forankret i en demokratisk vedtatt lov ikke kan være mindreverdig i forhold til dagens lagring ut fra kommersielle hensyn.

For den enkelte borger er vernet mot kriminalitet av avgjørende betydning for den enkeltes trygghet og rettsvern. Vi ser nå utviklingen av ny, organisert kriminalitet som truer tryggheten både for den enkelte og for samfunnet. Trusselen fra kriminalitet er for de aller fleste mer reell enn trusselen om at Norge blir et overvåkingssamfunn eller en politistat. Det å beskytte borgerne fra kriminalitet er også sentralt i en liberal rettsstat. Det er svært problematisk å utsette borgere for større utrygghet i form av kriminalitet, for å beskytte dem mot en mulig trussel fra uberettiget overvåkning.

Den teknologiske utviklingen gjør at en del av den alvorlige kriminaliteten nå foregår elektronisk. Der tidligere et oppservant vitner eller et overvåkingskamera kunne hjelpe til å avdekke og oppklare kriminalitet, er nå elektroniske spor helt avgjørende. I dag er det ikke lagringsplikt for IP-adresser knyttet til en bestemt abonnent, men sletteplikt etter tre uker. Dette skaper problemer med å oppklare alvorlig kriminalitet som foregår på nettet. For eksempel spredning av bilder av overgrep på barn.

Så tilbake til spørsmålet: Hvor går grensen for meg? En åpenbar prinsipiell grense er lagring av innholdet i kommunikasjonen. Da beveger en seg svært nær overvåking av alle landets innbyggere og angriper ytringsfriheten.

Lovendringen innebærer at informasjonen lagres, ikke at folk overvåkes. Det er et viktig prinsipp. Derfor kreves en konkret mistanke for en alvorlig forbrytelse som vilkår for å overlevere informasjonen til politiet. Dette er en viktig skranke mot vilkårlig bruk av informasjon om den enkelte. Informasjonen skal kun tas ut ”hvor det faktisk finnes en konkret sak som begrunner inngrep i kommunikasjonen til en eller flere konkrete borgere”. Nettopp fordi dette er et så alvorlig inngrep så kreves det at den konkret sak det er snakk om har en strafferamme på 4 år.  

Men det betyr ikke at all lagring av informasjon ut over innhold er greit. Det går andre grenser enn de store prinsipielle. Fordi jeg legger vekt på personvern så mener jeg det er problematisk med all lagring av informasjon. Derfor må lagringen være begrunnet, begrenset og kontrollert. Jeg mener at det ikke er ført gode nok argumenter for å lagre informasjonen mer en seks måneder, i forhold til den økte risikoen som lengre lagringstid vil innebære. Når så mye informasjon lagres, så mener jeg også at sikkerhetskravene til lagringen må forbedres. For eksempel gjennom kryptering, logging av all uthenting av data og mer ressurser til tilsyn i regi av Datatilsynet.

Prinsipp er grunnsetningen, det opprinnelige utgangspunktet. For meg er grunnsetningen hentet fra Høyres prinsipp program:

”Den teknologiske utviklingen gir stadig nye muligheter for overvåking av enkeltmennesker gjennom innsamling og sammenstilling av personopplysninger. En viktig oppgave for en liberal rettsstat er å beskytte enkeltmennesker og minoriteter mot overgrep og vilkårlig behandling. Høyre vil derfor ha et sterkt personvern.”

Den grunnsetningen mener jeg er ivaretatt i Høyres syn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av BentHBlogg | mars 13, 2011  

Skal vi alle være pasienter?

”En pasient, er en person som får behandling av helsepersonell for psykisk og/eller fysisk sykdom/lidelse eller skade, på sykehus/klinikk og/eller andre behandlingsinstitusjoner.”Wikipedia.

Selvstendighet, deltakelse og aktivitet er etter Høyres syn noe som alle har grunnlegende behov og ønske om – uavhengig om en er frisk, syk eller har behov for hjelp.

Regjeringen har sendt på høring forslag til lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Den skal erstatte kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven. Det viktig å reflektere over hva som er en lovs sentrale ide – og om den stemmer overens med de politiske målsetningene.

Den nye loven er utarbeidet av det mektige Helse- og omsorgsdepartementet og preges sterkt av spesialisthelsetjenestens tenkning. Begrepet ”sosialtjeneste” er fjernet fra loven. Målsetninger om deltakelse og ansvar for eget liv er dermed redusert eller fjernet, og pasientperspektivet er blitt det dominerende.

Den nye kommunale helse- og omsorgsloven er en lov mennesker skal leve hele sine liv innenfor. Loven definerer deg og ditt forhold til kommunen. Den vil omfatte oss alle – gjennom hele livet. I følge loven er vi passive mottakere. Kommunen definerer hva du skal få eller motta, ut fra gode intensjoner, du bruker det du får.

Dette kalles omsorg. Det du får er enten helsetjeneste (behandling), eller så er det omsorgstjenester. Inge Lønning(h) sa en gang: ”Det verste du kan gjøre mot et menneske er å ta i fra det sin selvstendighet, og kalle det for omsorg.” Ut fra loven blir det å bo selvstendig, det å kunne være med barna på fotballtrening, avlastning, muligheten til å jobbe – alt blir definert som noe en mottar som omsorg fra kommunen.

Kanskje det er denne tankegangen som gjør at retten til å selv organisere personlig assistent tiden ikke lovfestes? Kommunen som skal bestemme hva timene og minuttene skal brukes til. At individets rett til å få prøvet kommunens vedtak om innholdet i tjenestene fjernes og at det er kommunens selvstendighet som fremheves i loven? Kommunalt selvstyre er viktigere en enkeltindividets selvstendighet. I den nye loven heter det at pasienten og brukeren skal ”medvirke til” utformingen av tjenestene, mens i dagens sosialtjenestelov heter det at tjenestetilbudet så langt som mulig skal utformes i samarbeid med brukeren og at det skal stor vekt på hva brukeren mener.

Kommunalt selvstyre fremheves sterkt i loven. Kommunalt selvstyre er viktig, men da på bekostning av statens makt, ikke individets makt!

Men slik er det kanskje i et samfunn der alle skal med? Noen må jo bestemme hvor alle skal, og i fremtiden vil det være kommunen som bestemmer hvor den enkelte pasient og bruker skal og hva en skal få eller motta. Det heter vist helse og omsorg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av BentHBlogg | mars 10, 2011  

DLD og personvern – hva er alternativene?

Debatten om personvern er nå forenklet til å handle om et ja eller nei til DLD. Det er en debatt som skygger over hva innholdet i det Stortinget skal ta stilling til faktisk innebærer.

Stortinget skal si behandle to saker – den første er endringer i norsk lovverk som eventuelt vil innebære at en tilfredsstiller minimumskravene til DLD og en sak om implementering av direktivet (ja eller nei til reservasjonsretten).

Den første inneholder det konkrete innholdet i hva innføring av DLD vil bety for norsk rett. Stortinget kan i den forbindelse vedta endringer i norsk lovverk som innebærer endringer i lagringsplikt, hva som skal lagres, hvor lenge og under hvilke vilkår – uten at det nødvendigvis tilfredsstiller minimumskravene til DLD. Slik jeg har oppfattet de såkalte nei partiene er at de også vil foreta endringer i dagens lovverk. Det blir derfor ikke en avstemning i Stortinget mellom ja eller nei til DLD, men om hvilke endringer i norsk rett flertallet vil gjøre. Det flertallet kommer frem til vil enten innebære at en hevder å ha innført DLD i norsk rett, eller at en blir nødt til å bruke reservasjonsretten i EØS avtalen.

Mange av de som har utrykt skuffelse over at Høyre har gått inn for endringer i norsk lovverk som tilfredsstiller DLD sine minimumskrav utrykker at vi har sviktet vårt prinsipp program.

 Det er jeg ikke enig i. For vi må konkret se på hva er det Høyres Stortingsgruppe faktisk har satt ja til, i forhold til dagens situasjon og i forhold til hva en nasjonal løsning kan innebære. Med nasjonal løsning mener jeg endringer i dagens lovverk som innbærer mer lagring og lagringsplikt, men som ikke tilfredsstiller DLDs minimumskrav. Det er jo ikke klarlagt hva eventuelt KrF, SP, FrP, V og SV kan bli enige om som et felles utgangspunkt. Men jeg legger til grunn uttalelsene fra Magnhild Meltveit Kleppa (SP) og kommentarene i forbindelse med høringene i Stortinget.

 Det er tre områder der DLD krever mer lagring: trafikkinformasjon, lokaliseringsinformasjon, IP adresser og e-post kommunikasjon. Ingen av disse innebærer lagring av innhold, men tid og sted og med hvem.

 Jeg har laget en enkel matrise over problemstillingene og de tre forhandlingsutgangspunktene som er i Stortinget i dag:

 

Hva som skal lagres Dagens situasjon AP Høyres utgangspunkt Nasjonal løsning
Trafikk-

informasjon

Lagres 2-5 måneder, sletteplikt Lagrings og sletteplikt etter 12 måneder Lagrings og sletteplikt etter 6 måneder Dagens regler
IP adresser Sletteplikt etter 3 uker Lagrings og sletteplikt etter 12 måneder. Lagrings og sletteplikt etter 6 måneder Vil innføre lagrings og sletteplikt – 3 til 5 måneder
E-post (fra og til – ikke innhold) Lagres ikke Lagrings og sletteplikt eter 12 måneder Lagrings og sletteplikt 6 måneder Skal ikke lagres
lokaliseringsdata

Det lagres noe i dag i strid med konsesjonene. Denne informasjonen brukes av politiet og nødetatene

Lagrings og sletteplikt etter 12 måneder. Krav til høyere strafferamme for uttak (5 år) Lagrings og sletteplikt 6 måneder. Krav til høyere strafferamme for uttak (5 år) Skal ikke lagres

 Den nåværende avstanden mellom Høyres syn og de som ønsker en nasjonal løsning kan derfor oppsummeres med:

Trafikkinformasjonen (hvem du og når du ringer): Samme mengde og realiteten bare 1 måned i forskjell. Men lovgrunnlaget er forskjellig. Høyres syn innbærer at lagringsplikten er basert på lovkrav, mens dagens situasjon er kommersielt betinget med en sletteplikt.

IP adresser: Samme mengde – men tiden skiller fra 3 til l måneder.

E-post: Høyre er åpen for lagring, så her skiller både mengde og tid seg.

Lokaliseringsdata: Høyre åpen for lagring, så her skiller både mengde og tid seg.

Hovedforskjellen mellom Høyre og Arbeiderpartiet er lagringstiden 6 eller 12 måneder og at Høyre stiller betydelig strengere personverntiltak som følge av økningen i informasjon som blir lagret:

Det er:

  • De lagrede data må sikres vesentlig bedre, gjennom konsesjonsplikt, kryptering, lukket lagring samt strenge krav til de som skal håndtere lagrede data, blant annet ved krav om vandelsattest og logging av all uthenting av data.
  • Domstolskontrollen skal skje ved én spesialdomstol.
  • Politiregisterloven må tre i kraft før datalagringsplikten trer i kraft.
  • En forpliktende styrking av Datatilsynets ressurser og mandat.
  • En evaluering av de nye reglene etter tre til fire år.
  • For å beskytte kildevernet vil Høyre kreve begrensninger i adgangen til å avlytte telefoner/lokaler som brukes av journalister.

I tillegg vil Høyre bruke vår forhandlingsmakt til å få gjennomslag for personvernforslag vi ikke har fått den rødgrønne regjeringen med på tidligere:

  • Loggføring i offentlige registre, slik som helsevesenet og NAV.
  • NAV får begrensede muligheter til å innhente personopplysninger og komplette pasientjournaler.
  • Elektronisk bompassering – Skattedirektoratet mister hjemmel til å kreve innsyn i opplysninger knyttet til konkrete kjøretøy benyttet i næringsvirksomhet.
  • Registrering av alle som søker i skattelister og varsel til skattebetaler.
  • Personvernansvarlig etableres ved alle større institusjoner og etater som har tilgang til sensitive personopplysninger.
  • I skolen skal det utarbeides retningslinjer for å sikre personvernet i forbindelse med innhenting og bruk av personopplysninger. Innhenting og overførsel av personopplysninger mellom barnehage og skole skal kun skje etter informert samtykke fra foreldre og foresatte.
  • Private registre, som bank og forsikring, pålegges å etablere logg for hvem som innhenter opplysninger og rett til innsyn for den enkelte.

Det er dette som i realiteten er forskjellen mellom Høyres syn og det som er synet til de som ønsker en nasjonal løsning og nei til DLD.  Jeg kan ikke med beste vilje forstå at denne forskjellen innbærer et skille mellom å kunne hevde at en prinsipielt og reelt er tilhenger av et sterkt personvern eller ikke.  Det er også grunnen til at Høyre mener at det fortsatt bør være åpning for en enighet mellom Høyre og de partiene som ønsker en nasjonal løsning. Fellesskapet i engasjementet for personvern er åpenbart sterkest mellom disse partiene.  Men Høyre kan også bruke sin forhandlingsposisjon til å få tilsvarende sterke personverninnrømmelser fra Arbeiderpartiet.

Dette vil forhandlingene i ukene som kommer gi svar på. Men jeg mener uansett at de som gjør et ja eller nei til DLD til testen på om en har et personvernengasjement gjør seg skyld i en grov forenkling av problemstillingene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av BentHBlogg | november 8, 2009  

Blir Schjøtt- Pedersen noen gang rette vedkommende?

Stabssjefen på statsministerens kontor er nå blitt statsråd. På regjeringens sine sider står det: ”Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er statsråd ved Statsministerens kontor. Han skal som stabssjef bistå statsministeren i hans arbeid, men ikke ha selvstendige ansvarsområder.”

Når regjeringen kom ut på slottsplassen ble han presentert som samordningsminister, det var også slik han fremsto selv og ble omtalt av sine kollegaer i KlassekampenKarl Eirik vil ikke være konstitusjonelt ansvarlig på noen områder, og han vil aldri så lenge han er samordningsminister fremme noen saker for Stortinget. Hvis Stortinget retter spørsmål til ham, vil de bli sendt videre til ansvarlig statsråd, sier Giæver Eriksen.”

På Stortingets intranett har vi maler for skriftlige spørsmål. Der må vi velge hvilken statsråd vi skal stille et spørsmål til. Der dukket betegnelsen samordningsminiser opp etter regjeringsendringene og den er fortsatt virksom:                                                                                                                                                                 

 

Her ser dere at jeg fortsatt i dag søndag 8. November kan sende av gårde spørretimespørsmål til samordningsministeren. Jeg har allerede gjort det i god tid før fristen forrige torsdag kl. 1400. Det resulterte i at jeg først fikk en telefon fra Stortingets kontor fredag som kunne informere at Statsministerens kontor hadde overført spørsmålet til ”rette vedkommende”, som etter deres mening er justisministeren.  At justisministeren andre onsdagen på rad har prioritert andre oppdrag en å besvare Stortingets spørsmål og at spørsmålet dermed utsettes er en annen historie.

Dermed bekreftes det at Shcjøtt-Pedersen aldri skal være rette vedkommende i Stortinget. Jeg stilte et spørsmål som er svært relevant for en minister som har sin begrunnelse i behovet for å samordne fagstatsrådene i viktige saker. Saken om nye redningshelikopter som stadig utsettes på grunn av uenighet mellom forsvarsdepartementet, helse- og omsorgsdepartementet og justisdepartementets underliggende etater.  Mine kollegaer Andre’ Oktay Dahl og Trond Helleland har stilt spørsmål til samordningsministeren om statsetatenes rolle i forhold til samordnet byplanlegging og nytt nødnett. Deres spørsmål er også overført til rette vedkommende – henholdsvis kommunalminister og justisminister.

Dette reiser flere prinsipielle spørsmål. Hvis det er slik at han ikke skal gjøre noe annet enn det han gjorde før – hvorfor ble han da statsråd? Han var stabssjef tidligere som statssekretær. Det som skiller en statssekretær fra en statsråd er jo at statsråden sitter i kollegiet og er konstitusjonelt ansvarlig ovenfor Stortinget. Men Stortinget får beskjed om at han ikke skal ha noen saker hvor han er konstitusjonelt ansvarlig – han skal kun jobbe med saker som andre har ansvaret for.

Når han er gitt posisjonen som statsråd så er det mye som tyder på at hensikten er å gi ham større tyngde når ulike interesser skal samordnes mellom fagstatsrådene. En jobb som vanligvis ivaretas av Statsministerens og i dennes underutvalg. Men det er klart at stabssjefen har fått en mer sentral rolle i å enten avklare disse sakene før de havner dit eller å forberede dem best mulig før beslutningen skal fattes av Stoltenberg – eller diskuteres i underutvalget. 

Men vil det ikke da nettopp være et poeng at Stortinget kan spørre den statsråden som i realiteten har ansvaret for prosessen som skal føre til samordning av ulike standpunkt – om nettopp dette? Det finnes nemlig mange eksempler på at viktige saker blir utsatt, blir dyrere eller at dårlige løsninger velges nettopp på grunn av en dårlig samordningsprosess mellom fagdepartementene. De tre nevnte spørsmålene er alle gode eksempler på dette.

Onsdag vil Statsministeren svare på spørsmål fra Trine Skei Grande (v) om i hvilke saker Statsråden ved Statsministerens kontor er konstitusjonelt ansvarlig for ovenfor Stortinget.  Hvis han holder fast på Giæver Eriksen sitt svar så vil vi komme i en spesiell situasjon. Da vil vi som stortingsrepresentanter kunne møte Statsråd Schjøtt-Pedersen i debatter om alle saker regjeringen jobbe med alle andre steder enn i Stortinget. Vi vil kunne stille han spørsmål i Redaksjon 1, Tabloid, Politisk Kvarter og Her og Nå. Men aldri krever at han svarer fra Stortingets talerstol – men den form som det krever og den status et slikt svar har.  

Dette har jeg tatt opp med Stortingets President. Jeg mener at vi ikke kan akseptere at Statsminister Jens Stoltenberg på en så klar måte undergraver Stortingets posisjon i forhold til regjeringen.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bjarne Håkon Hansens grundervirksomhet har skapt debatt. I dagens VG sier Per Olaf Lundteigen at Hansen burde hatt to års karantene før han kunne ta med seg noen av Stoltenbergs mest sentrale politikere og etablerte kommunikasjonshuset ”First House”. Egentlig rart at de ikke valgte å bruke det norske navnet ”Lagtinget” – nå når dette er ledig etter at Stortinget ikke lenger består av to hus.

 

Jeg er uenig i Lundteigen. Dagens regler er strenge nok og hindrer en direkte overgang fra en politisk posisjon – til at en møter seg selv i svingdøren. Jeg har ikke hørt noen som tar til orde for yrkesforbud – så da blir det jo egentlig en diskusjon om hvor lenge karantene skal være. Enkelte innen Arbeiderpartibevegelsen er skuffet over at noen av deres fremste tillitsmenn velger å selge kompetansen som partiet har gitt dem gjennom mange års tillitsverv på det åpne markedet. Kanskje de heller burde stilt seg spørsmålet om hva som gjør at akkurat disse tillitsmennene velger å forlate den rødgrønnne skuten?

 

Lundteigens krav vitner om at han tror at han selv og hans kollegaer ikke er i stand til å håndtere tidligere politikere som nå har andre oppdragsgivere enn velgernes interesser. Det mener jeg er en undervurdering av kollegaer. Vi møter nesten daglig lobbyister som jobber for en interesse som må veies opp mot andre interesser. Det er faktisk det som på mange måter er en politikers profesjon. Så lenge Bjarne Håkon Hansen i omgang med tidligere kollegaer er åpen om hvem han sender fakturaen til – så blir hans budskap selvfølgelig filtrert.

 

Jeg hadde i dag møte med en annen av Stoltenbergs tidligere statsråder; Karita Bekkemellem. Hun er nå direktør i Legemiddelsindustriens landsforening. Jeg forstår jo at hun nå ikke lenger representerer Aps velgere – men medlemsbedriftene som betaler lønnen hennes. Det betyr ikke at hennes synspunkter blir farlige eller uvesentlige. Tvert imot. Hun representerer interessen til en viktig næring med mange arbeidsplasser og en næring som lever av å gjøre folk friske. Min jobb er å veie disse interessene og synspunktene opp mot hva som er samfunnets interesse og best for pasientene. Slik var det også når Kristelig Folkepartis tidligere statssekretær Pål Christian Roland i Helsedepartementet hadde samme jobben.

 

Bjarne Håkon Hansens kunnskap og nettverk er selvfølgelig verdifull for interesser som selv ikke har denne kunnskapen og nettverket. Det er det de betaler for. Men jeg mener de ofte betaler en høy pris for kunnskap som er tilgjengelig for alle og som en kan få gratis ved rett og slett henvende seg til en politiker direkte. Jeg tror også her er ofte den enkleste det beste!

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av BentHBlogg | oktober 6, 2009  

Penger eller kvalitet i sykehusene?

Dagens Næringsliv skriver i dag at AP har fått gjennomslag i regjeringsforhandlingene for å åpne for større bruk av private sykehus. Begrunnelsen som Stoltenberg og Hanssen i følge DN bruker er at de har behov for å ha et bedre sammenlikningsgrunnlag for kostnadsutviklingen i helsevesenet. Det er et viktig og godt poeng.

 

For Høyre vil hovedbegrunnelsen for å ta i bruk mer private helsetjenester være å redusere helsekøen og få folk raskere tilbake i arbeid. Men det er også andre viktige grunner. Det å sammenlikne kostnader og gi offentlige sykehus konkurranse er bare en av flere. Hvorfor viser vi alltid til kostnader i Norge når vi snakker om sammenlikning og konkurranse? Hva med å stille spørsmålet: hvem kan levere beste kvalitet for den delen av samfunnskaken vi vil prioritere til et område? Det er et spørsmål som vil bryte med en venstreorientert presses hovedtese: mer penger = mer kvalitet.

 

I sine innspill til de rødgrønne regjeringsforhandlingene skriver Legeforeningen:

”Men fra våre medlemmer får vi alarmerende mange tilbakemeldinger om at helseforetakenes oppmerksomhet i for stor grad er rettet mot bunnlinje og økonomiresultater. Legeforeningen mener kvalitet på helsetjenester må inn som en likeverdig parameter i utvikling, styring og ledelse av sykehus.”

 

Det er jeg enig med dem i. Da må også kvalitet være ett mer sentralt kriteria når en inngår avtaler med private sykehus og avtalespesialister. Hva med å lyse ut avtaler som har oppgitt pris ut fra erfaringstall på kostnad ved ulike operasjoner, og la private og offentlige sykehus konkurrere om kvalitet og fornøydhet hos pasienten?

 

Uansett hva en ønsker å oppnå ved å i større grad ta i bruk private helsetjenester – redusere ventetiden, sammenligne ressursbruk, eller sammenlikne kvalitet – så kan ikke de regionale helseforetakene både være eier av alle offentlige sykehus og samtidig være den bestilleren av private sykehus. Høyre har foreslått en rekke forandringer i dagens system for bruk av private sykehus og spesialister. Det er endringer som er nødvendige for å få effekten av regjeringens snuoperasjon. Nå når den ideologiske allergien mot private helsetjenester er kurert, bør det være uproblematisk å organisere bruken slik at effekten blir optimal?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eldre innlegg »

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00