BentHBlogg

Stabssjefen på statsministerens kontor er nå blitt statsråd. På regjeringens sine sider står det: ”Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er statsråd ved Statsministerens kontor. Han skal som stabssjef bistå statsministeren i hans arbeid, men ikke ha selvstendige ansvarsområder.”

Når regjeringen kom ut på slottsplassen ble han presentert som samordningsminister, det var også slik han fremsto selv og ble omtalt av sine kollegaer i Klassekampen ”Karl Eirik vil ikke være konstitusjonelt ansvarlig på noen områder, og han vil aldri så lenge han er samordningsminister fremme noen saker for Stortinget. Hvis Stortinget retter spørsmål til ham, vil de bli sendt videre til ansvarlig statsråd, sier Giæver Eriksen.”

På Stortingets intranett har vi maler for skriftlige spørsmål. Der må vi velge hvilken statsråd vi skal stille et spørsmål til. Der dukket betegnelsen samordningsminiser opp etter regjeringsendringene og den er fortsatt virksom:                                                                                                                                                                 

Her ser dere at jeg fortsatt i dag søndag 8. November kan sende av gårde spørretimespørsmål til samordningsministeren. Jeg har allerede gjort det i god tid før fristen forrige torsdag kl. 1400. Det resulterte i at jeg først fikk en telefon fra Stortingets kontor fredag som kunne informere at Statsministerens kontor hadde overført spørsmålet til ”rette vedkommende”, som etter deres mening er justisministeren.  At justisministeren andre onsdagen på rad har prioritert andre oppdrag en å besvare Stortingets spørsmål og at spørsmålet dermed utsettes er en annen historie.

Dermed bekreftes det at Shcjøtt-Pedersen aldri skal være rette vedkommende i Stortinget. Jeg stilte et spørsmål som er svært relevant for en minister som har sin begrunnelse i behovet for å samordne fagstatsrådene i viktige saker. Saken om nye redningshelikopter som stadig utsettes på grunn av uenighet mellom forsvarsdepartementet, helse- og omsorgsdepartementet og justisdepartementets underliggende etater.  Mine kollegaer Andre’ Oktay Dahl og Trond Helleland har stilt spørsmål til samordningsministeren om statsetatenes rolle i forhold til samordnet byplanlegging og nytt nødnett. Deres spørsmål er også overført til rette vedkommende – henholdsvis kommunalminister og justisminister.

Dette reiser flere prinsipielle spørsmål. Hvis det er slik at han ikke skal gjøre noe annet enn det han gjorde før – hvorfor ble han da statsråd? Han var stabssjef tidligere som statssekretær. Det som skiller en statssekretær fra en statsråd er jo at statsråden sitter i kollegiet og er konstitusjonelt ansvarlig ovenfor Stortinget. Men Stortinget får beskjed om at han ikke skal ha noen saker hvor han er konstitusjonelt ansvarlig – han skal kun jobbe med saker som andre har ansvaret for.

Når han er gitt posisjonen som statsråd så er det mye som tyder på at hensikten er å gi ham større tyngde når ulike interesser skal samordnes mellom fagstatsrådene. En jobb som vanligvis ivaretas av Statsministerens og i dennes underutvalg. Men det er klart at stabssjefen har fått en mer sentral rolle i å enten avklare disse sakene før de havner dit eller å forberede dem best mulig før beslutningen skal fattes av Stoltenberg – eller diskuteres i underutvalget. 

Men vil det ikke da nettopp være et poeng at Stortinget kan spørre den statsråden som i realiteten har ansvaret for prosessen som skal føre til samordning av ulike standpunkt – om nettopp dette? Det finnes nemlig mange eksempler på at viktige saker blir utsatt, blir dyrere eller at dårlige løsninger velges nettopp på grunn av en dårlig samordningsprosess mellom fagdepartementene. De tre nevnte spørsmålene er alle gode eksempler på dette.

Onsdag vil Statsministeren svare på spørsmål fra Trine Skei Grande (v) om i hvilke saker Statsråden ved Statsministerens kontor er konstitusjonelt ansvarlig for ovenfor Stortinget.  Hvis han holder fast på Giæver Eriksen sitt svar så vil vi komme i en spesiell situasjon. Da vil vi som stortingsrepresentanter kunne møte Statsråd Schjøtt-Pedersen i debatter om alle saker regjeringen jobbe med alle andre steder enn i Stortinget. Vi vil kunne stille han spørsmål i Redaksjon 1, Tabloid, Politisk Kvarter og Her og Nå. Men aldri krever at han svarer fra Stortingets talerstol – men den form som det krever og den status et slikt svar har.  

Dette har jeg tatt opp med Stortingets President. Jeg mener at vi ikke kan akseptere at Statsminister Jens Stoltenberg på en så klar måte undergraver Stortingets posisjon i forhold til regjeringen.  

Vurdert til: av 103 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bjarne Håkon Hansens grundervirksomhet har skapt debatt. I dagens VG sier Per Olaf Lundteigen at Hansen burde hatt to års karantene før han kunne ta med seg noen av Stoltenbergs mest sentrale politikere og etablerte kommunikasjonshuset ”First House”. Egentlig rart at de ikke valgte å bruke det norske navnet ”Lagtinget” – nå når dette er ledig etter at Stortinget ikke lenger består av to hus.

Jeg er uenig i Lundteigen. Dagens regler er strenge nok og hindrer en direkte overgang fra en politisk posisjon – til at en møter seg selv i svingdøren. Jeg har ikke hørt noen som tar til orde for yrkesforbud – så da blir det jo egentlig en diskusjon om hvor lenge karantene skal være. Enkelte innen Arbeiderpartibevegelsen er skuffet over at noen av deres fremste tillitsmenn velger å selge kompetansen som partiet har gitt dem gjennom mange års tillitsverv på det åpne markedet. Kanskje de heller burde stilt seg spørsmålet om hva som gjør at akkurat disse tillitsmennene velger å forlate den rødgrønnne skuten?

Lundteigens krav vitner om at han tror at han selv og hans kollegaer ikke er i stand til å håndtere tidligere politikere som nå har andre oppdragsgivere enn velgernes interesser. Det mener jeg er en undervurdering av kollegaer. Vi møter nesten daglig lobbyister som jobber for en interesse som må veies opp mot andre interesser. Det er faktisk det som på mange måter er en politikers profesjon. Så lenge Bjarne Håkon Hansen i omgang med tidligere kollegaer er åpen om hvem han sender fakturaen til – så blir hans budskap selvfølgelig filtrert.

Jeg hadde i dag møte med en annen av Stoltenbergs tidligere statsråder; Karita Bekkemellem. Hun er nå direktør i Legemiddelsindustriens landsforening. Jeg forstår jo at hun nå ikke lenger representerer Aps velgere – men medlemsbedriftene som betaler lønnen hennes. Det betyr ikke at hennes synspunkter blir farlige eller uvesentlige. Tvert imot. Hun representerer interessen til en viktig næring med mange arbeidsplasser og en næring som lever av å gjøre folk friske. Min jobb er å veie disse interessene og synspunktene opp mot hva som er samfunnets interesse og best for pasientene. Slik var det også når Kristelig Folkepartis tidligere statssekretær Pål Christian Roland i Helsedepartementet hadde samme jobben.

Bjarne Håkon Hansens kunnskap og nettverk er selvfølgelig verdifull for interesser som selv ikke har denne kunnskapen og nettverket. Det er det de betaler for. Men jeg mener de ofte betaler en høy pris for kunnskap som er tilgjengelig for alle og som en kan få gratis ved rett og slett henvende seg til en politiker direkte. Jeg tror også her er ofte den enkleste det beste!

Vurdert til: av 77 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagens Næringsliv skriver i dag at AP har fått gjennomslag i regjeringsforhandlingene for å åpne for større bruk av private sykehus. Begrunnelsen som Stoltenberg og Hanssen i følge DN bruker er at de har behov for å ha et bedre sammenlikningsgrunnlag for kostnadsutviklingen i helsevesenet. Det er et viktig og godt poeng.

For Høyre vil hovedbegrunnelsen for å ta i bruk mer private helsetjenester være å redusere helsekøen og få folk raskere tilbake i arbeid. Men det er også andre viktige grunner. Det å sammenlikne kostnader og gi offentlige sykehus konkurranse er bare en av flere. Hvorfor viser vi alltid til kostnader i Norge når vi snakker om sammenlikning og konkurranse? Hva med å stille spørsmålet: hvem kan levere beste kvalitet for den delen av samfunnskaken vi vil prioritere til et område? Det er et spørsmål som vil bryte med en venstreorientert presses hovedtese: mer penger = mer kvalitet.

I sine innspill til de rødgrønne regjeringsforhandlingene skriver Legeforeningen:

”Men fra våre medlemmer får vi alarmerende mange tilbakemeldinger om at helseforetakenes oppmerksomhet i for stor grad er rettet mot bunnlinje og økonomiresultater. Legeforeningen mener kvalitet på helsetjenester må inn som en likeverdig parameter i utvikling, styring og ledelse av sykehus.”

Det er jeg enig med dem i. Da må også kvalitet være ett mer sentralt kriteria når en inngår avtaler med private sykehus og avtalespesialister. Hva med å lyse ut avtaler som har oppgitt pris ut fra erfaringstall på kostnad ved ulike operasjoner, og la private og offentlige sykehus konkurrere om kvalitet og fornøydhet hos pasienten?

Uansett hva en ønsker å oppnå ved å i større grad ta i bruk private helsetjenester – redusere ventetiden, sammenligne ressursbruk, eller sammenlikne kvalitet – så kan ikke de regionale helseforetakene både være eier av alle offentlige sykehus og samtidig være den bestilleren av private sykehus. Høyre har foreslått en rekke forandringer i dagens system for bruk av private sykehus og spesialister. Det er endringer som er nødvendige for å få effekten av regjeringens snuoperasjon. Nå når den ideologiske allergien mot private helsetjenester er kurert, bør det være uproblematisk å organisere bruken slik at effekten blir optimal?

Vurdert til: av 107 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Søkermotoren ”Iam” har fått kraftig kritikk av både Venstres Skei Grande og SVs Chaudhry. Jeg deler deres kritikk.

Nettstedet fremstår både gjennom navn og utforming mistenkelig likt et nettsamfunn der folk legger ut informasjon om seg selv. Men her er det en effektiv innsamling av informasjon som allerede er tilgjengelig på nettet som blir systematisert på en skremmende effektiv måte, samtidig som du kan supplere med informasjon selv hvis du vil. Det tror jeg de færreste ønsker.

Datatilsynet har nå bedt ”Iam” om en redegjørelse, spesielt knyttet til at påstanden om at hemmelige opplysninger er fremkommet på nettstedet. Annonsører har også trukket seg. Forhåpentligvis vil dette føre til at nettstedet forsvinner.

Men tilbake til Venstre og Sosialistisk Venstreparti. For uansett hva man mener om ”Iam”, så er faktum at de vil ta den fleste bare noen minutter ekstra med søkevirksomhet å finne tilsvarende informasjon med dagens søkertjenester. Poenget er hvilken informasjon som er tilgjengelig på nettet.

Jeg fremmet i vår et forslag for Stortinget som ville ha både redusert informasjonen som var tilgjengelig – for eksempel skattelister og fødselsdato, redusert muligheten til å koble informasjon som blir lagt ut fra det offentlige, og redusert faren for at informasjon fra det offentlige skulle komme på avveie – og dermed raskt kunne fanges opp av søkermotorene til nettsteder som ”Iam”. Vi har i det siste hatt flere eksempler på at personnummer er kommet på avveie.

Jeg fikk heldigvis støtte for mye av dette fra Venstre, men ikke SV. I denne sammenheng er det verd å merke seg at jeg ikke fikk støtte fra verken Venstre eller SV når det gjelder forslaget om å forby søkbare skattelister på nettet! De støttet heller ikke forslaget om å loggføre ”snokere” som sjekker pasientjournalen din, eller NAV filen din!

Så før Venstre og SV kritiserer ”Iam” i så store ordelag – burde de heller endret eget partis politikk slik at det offentlige ikke bidrar til å spre informasjon om folk på nettet som kun er av interesse for kikkerne blant oss! Det er som kjent de aller fleste…

Vurdert til: av 116 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når vi har lite å snakke om i familien Solvang og Høie tar vi opp diskusjonen om det er riktig å være medlem av Den Norske Kirke. Vi ønsker begge en åpen kirke som er mer opptatt av kjærlighetsbudskapet enn syndefallet – og et klart skille mellom kirke og stat. Men hva er den beste måten å påvirke på? Å melde seg ut – eller å være medlem?

Det er det store diskusjonstemaet. Det skal jeg ikke ta opp her. Jeg har landet på at det beste er å være medlem og delta i kirkedemokratiet.

I Rogaland har vi fått ny biskop. Erling Pettersen ble utnevnt av Regjeringen. Jeg er fornøyd med den nye biskopen, men mener at han ble utnevnt på feil måte. Kjetil Aano hadde fått det kirkelige votum (flertall i kirkens organer) og burde ha blitt utnevnt. Kirkestatsråden Trond Giske valgte å overse kirkens demokratiske råd. Det er den samme Kirkestatsråden som mener at demokratiet i kirken ikke er modent nok til å håndtere et skille enda! Men hvordan skal et demokrati bli modent, når de som deltar blir overstyrt?

Derfor er jeg veldig opptatt av at de som er medlemmer i Den Norske Kirke bruker stemmeretten. Hvis den bare blir brukt av kirkegjengerne vil kirken bevege seg lengre og lengre vekk fra flertallet av medlemmene. Da kan vi oppleve at flere synes det blir for ubehagelig å være medlem av en kirke som de er dypt uenig med. Vi må derfor benytte stemmeretten for å få et bispedømmeråd som ønsker den nye biskopen velkommen og gir ham spillerom til å skape en mer åpen og liberal kirke i Rogaland. Da vil vi oppleve at neste gang det skal oppnevnes biskop i Rogaland vil det kirkelige votum peke på den kandidaten som er mest i samsvar med medlemmenes oppfatninger.

Jeg vil derfor benytte begge mine stemmesedler på mandag – både den til Stortinget og den til kirkevalget. Stemmeretten til Stortinget vil jeg bruke for å sikre et flertall som er tydelige på å skille kirke og stat, den i kirkevalget vil jeg bruke for å få en selvstendig kirke som jeg vil føle meg hjemme i. Her er de fem kandidatene jeg vil rangere på mandag( det er også mulig å stemme søndag):

Einar O. Iversen

Berit Kopren

Bente Meling Kiosavik

Thor Bjarne Bore

Christian Andersen

Åpen kirkegruppe har kommet med sin anbefaling i Stavanger Aftenblad og alle disse er en del av denne anbefalingen.

Vurdert til: av 218 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Miljøvernbevegelsen og Erik Solheim har grepet begjærlig grunnstøtingen til lasteskipet ”Full City” og bruker det uten bygsler i debatten om oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen.

”Full City” var på vei til Hydro på Herøya i ballast for å hente last. Dette skipets trafikk har ikke noen med oljevirksomhet å gjøre. De fleste skip som går langs norskekysten har ikke noen med oljevirksomheten å gjøre, men handler om transport av gods, varer og bulk. Sannheten er at det er en bred politisk målsetning å få mer godstransport over på kjøl. Det står for eksempel i Kyst- og fiskeridepartementets budsjettdokument for 2009: ” Regjeringa har som mål at hele landet skal ha en godt utbygd infrastruktur for sikker og effektiv transport. Det er også et viktig mål at mer gods skal transporteres på kjøl.”

Alle store utslipp som vi kjenner i Norge av olje som har nådd strandsonen handler om skipsforlis. I løpet av 40 år med oljevirksomhet har aldri oljeutslipp nådd land. Det er i forbindelse med transport av gods at skip går i kystnære områder. Det betyr at den store trusselen for mer oljeutslipp som forurenser strendene våre ikke er oljevirksomheten, men målsetningen om å få mer gods fra hjul til kjøl. Men dette er et bra klimatiltak, trafikksikkerhetsktiltak og trafikktiltak. Derfor må vi forbedrer beredskapen langs kysten betraktelig.

Da nytter det ikke å ha en miljøvernminister som tåkelegger disse forholdene ved å bruke en tragisk ulykke i kampen mot oljevirksomhet i nord. Han burde heller ha konsentrert seg om at den rødgrønne regjeringen fulgte opp tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen fra Høyre sine målsetninger om å bygge ut sikkerheten langs kysten.

Vi kan ikke på den ene siden bruke miljø som argument for å få mer transport langs kysten, uten at vi samtidig ruster opp beredskapen til å håndtere ulykker og forbedrer overvåkingen for å hindre ulykker.

Vurdert til: av 611 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Jeg er bekymret for at vi i forståelsens navn har utviklet to sett standarder for hva vi aksepterer at barn blir utsatt for i Norge. Ett sett regler for etnisk norske barn, og ett sett regler for barn med innvandrerbakgrunn. Hvis vi lar det fortsetter svikter det offentlige Norge en ny gruppe – det vil i tilfelle ikke vært første gangen.

Saken der det er tatt ut siktelse mot en imam i Drammen er det siste eksempelet. Politiet sier at de har fått tips første gangen i 2002! Det er 7 år siden. Jeg tror ikke at politiet hadde ventet i 7 år før de reagerte hvis de samme anklagene kom mot en lærer eller søndagskolelærer for den sags skyld. Hvis barna var etnisk norske og foreldrene norske så tror jeg at de hadde grepet inn tidligere. Spesialist på barnerett og høyesterettsadvokat Mette Yvonne Larsen er svært kritisk til at politiet ikke har grepet inn tidligere. Det er jeg helt enig i!

Men dette eksempelet er dessverre ikke unikt. Human Rights Service (HRS) har i rapporten De Glemte Barna dokumentert at i skoleåret 2008/2009 var det i underkant av 4 000 bosattregistrerte barn/unge i grunnskolealder i Norge som ikke var registrert som elever i grunnskolen. Dette på tross for at det for få år siden var stor fokus på dette og skolene fikk plikt til å melde i fra til NAV hvis barn uteble i lang tid fra skolen. Jeg stilte spørsmål til Barne- og likestillingsministeren om hvor mange barn som var rapportert til NAV. Svaret var nedslående. 74 barn var rapportert til NAV. Hvis bare en fjerdedel av antallet i HRS sin rapport er riktig når det gjelder barn som er borte så er dette en skandale. Aksepterer lærere og skoler at innvandrerbarn blir borte fra skolen over lengre tid?

Når elevene ved Åsheim ungdomsskole har svømmeundervisning sitter flere muslimske jenter på sidelinjen uten å delta. Det har de gjort i nesten tre år – uten at skolens rektor var klar over det avdekket Adressa i Trondheim. Hadde vi akseptert det for etnisk norske jenter. Ikke lærer de å svømme – noe så kan være livsfarlig. Får de gym karakter? Gjør de det er det feil over de som faktisk deltar i undervisningen, gjør de det ikke så er det alvorlig i forhold til videre utdanning.

Det vil være et stort svik mot barn med innvandrerbakgrunn hvis vi på bakgrunn av usikkerhet, kunnskapsløshet eller en liksom forståelse aksepterer at disse barna behandles annerledes enn etnisk norske barn. Det gjelder i skolen, av politiet, i barnehagene eller på sykehusene våre. Vi kan ikke akseptere at det utvikles to ulike standarder i Norge!

Vurdert til: av 255 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I forkan at Fremskrittspartiets landsmøte har Siv Jensen ved flere anledninger blitt intervjuet om Høyres klare samarbeidsholdning. Et standpunkt Høyre har hatt siden 2006, mens som har blitt tydeligere i det siste og som fikk sin endelige bekreftelse under Erna Solbergs tale på Høyres landsmøte. Etter denne talen er det ikke noen som lenger er i tvil om at Erna Solberg og Høyre ønsker å samarbeide med Fremskrittspartiet i en H-FrP regjering hvis valget gir grunnlaget for det.

Men i intervjuene så virker det som Fremskrittspartiets leder ikke liker Høyres avklaring.

På kveldens TV2 nyhetsending kl. 2100 fremstiller hun det som om Høyre ikke har ”mannet seg opp” til å si at partiet ønsker å sitte i en flertallsregjering med FrP.

Det samme gjør hun i Dagens Næringsliv der hun også ber om at Høyre manne seg opp og sier at Høyre og Fremskrittspartiet er ett godt regjeringsalternativ. Merkelige utspill med tanke på at Høyre nettopp har gjort dette. Noe også journalisten følger opp. Han spør Jensen om ikke Solberg på Landsmøte var tydelig på dette. Da går Jensen igjen i strupen på Høyre og sier: ”Dette er med respekt å melde tøv”.

Den samme tonen har vært gjennomgående i flere intervjuer den siste uken. Partiets nestleder forsterker dette ved å nærmest avvise et samarbeid med Høyre og understreke at han helst ser en ren Fremskrittsparti regjering. Han benytter også anledningen til å forsterke forskjellene mellom partiene.

Hva er årsaken til at Fremskrittspartiets ledelse later som Høyre ikke har avklart dette?

Vurdert til: av 230 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Aftenposten melder i dag om syv personer som har fått opphold i Norge og som har hatt en sentral tilknytning til Taliban. Jeg reagerte i likhet med mange andre på at dette var mulig og tenkte at her har UDI tolket utlendingsloven alt for vidt. Jeg ble derfor svært overrasket når jeg slo opp i UDIs regelverk og fant Asylpraksis Afghanistan hvor det under overksriften ”Taliban” blant annet står:

”For å være utsatt for forfølgelse må man i utgangspunktet ha hatt en profilert, innflytelsesrik stilling, og eventuelt vært ansatt i administrasjonen under Taliban-regimet. Ledere og kommandanter på provins- eller sentralnivå og/eller de som har begått alvorlige overgrep kan være utsatt hvis de ikke har et innflytelsesrikt nettverk til å beskytte seg.”

Klarer kan det ikke sies at det å hatt en ledende stilling i Taliban og helst ha begått alvorlige overgrep teller til fordel når en søker om opphold på beskyttelsesgrunn i Norge.

Disse retningslinjene er godkjent av regjeringen! I dag var Stortinget preget av to saker; Aker høringen og Taliban saken. Det virker på meg som Statsråd Andersen har sover i timen i begge sakene. Både når han forhandlet med Røkke og når har godkjente disse retningslinjene.

I dagens runde i Stortinget om saken svarte Andersen at han ville bruke tid på å sette seg inn i de sakene som Aftenposten har trukket frem. Det må han gjerne gjøre. Men han burde ikke ha hatt behov for mye tid på å si at de retningslinjene som gjelder må endres. De fleste som leser dette forstår at det er uholdbart. Utlendingsloven er tydelig på at personer som har begått grove overgrep er ekskludert fra beskyttelsesregelen. Der er riktig nok kravet at det skal foreligge dom i saken. Men det kan jo da ikke være slik at når en asylsøker innrømmer grove overgrep – men har sluppet unna dom – belønnes med opphold!

Det neste problemet er at det virker som det ikke blir gitt informasjon videre fra UDI og UNE til politiet eller statsadvokaten i de tilfeller personer innrømmer å ha stått for krigsforbrytelser og tortur i asylintervjuet. Dermed så blir Norge er fristat for mennesker som vi etter internasjonale konvensjoner er forpliktet til å straffeforfølge.

I den siste tiden har vi fått mange saker som viser at den rødgrønne regjeringen ikke har kontroll på dette området. Det kan undergrave hele asylinstituttet og i neste omgang ramme de menneskene som faktisk har behov for vår beskyttelse.

Det er åpenbart for mye for Statsråd Andersen å ha ansvaret for NAV skandalen, pensjonsreformen, økende ledighet og asylpolitikken på en gang. Spesielt når han i tillegg må bruke tid på å forsvare feilene han gjorde i forrige jobb som næringsminister. Men til slutt er jo dette sjefens ansvar – så det beste er å skifte ut hele regjeringen i september!

Vurdert til: av 199 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er grunn til å stille spørsmål ved om de som setter premissene for debatten om finanskrisen egentlig kjenner hvor skoen trykker.

Siden finanskrisen ble det mest brukte begrepet, har vi nesten daglig sett sjefsøkonomer, spesialister og direktører i næringsorganisasjonene i aviser og TV fortelle om hva som går galt, hvorfor det går galt og av og til hva som må gjøres. Regjeringen har svart med krisepakker til bankene, til kommunene og noe til eksportkreditter.

Store industrikonsern utmerker seg med at de har mange ansatte og dermed stor betydning. Men de fleste jobber i små og mellomstore bedrifter. To tredjedeler av sysselsetningen er i småbedriftene. 96 % av disse har under 20 ansatte. Lederne og ansatte i disse bedriftene er i dag stort sett opptatt av to forhold: kampen for å overleve og komme styrket ut av krisen.

De har ikke tid til å skrive leserinnlegg, råd til å leie inn lobbyister eller stille i Tabloid. Det siste trenger de ikke tenke på, de vil aldri få telefonen. De vil heller ikke få telefonen fra Statsministerens kontor når han skal ha rådslag.

Dette er ledere som selv eier eller er medeier i bedriften. Deres første tanke er å sikre at bedriften ikke går konkurs. De vet de har bra produkter og gode medarbeidere. De må overleve slik at de er klare når krisen er over – for den vil jo gå over. Deres andre tanke er å ta vare på sine ansatte. Unngå permisjoner og permitteringer. I en bedrift med 5 eller 10 ansatte er det kritisk å måtte si opp en eller to. Derfor vet jeg at mange steder har en nå blitt enige om at alle heller går ned 10 og 20 % i lønn. I en bedrift med 10 ansatte tilsvarer det en til to lønninger.

Ville det da vært urimelig at staten stilte opp med 2,5 % redusert arbeidsgiveravgift? Hvis du spør de som står nær mikrofonstativet så sier de nok ”nei, ikke nødvendig nå”. Heldigvis er det noen som spør de som har skoen på. Derfor foreslo Høyre for en uke siden å redusere arbeidsgiveravgiften. Det vil ”koste” staten 11,2 mrd. kroner. Men det betyr at disse bedriftene faktisk vil spare 11,2 mrd. kroner. Ett fornuftig tiltak frem til krisen er over. Like logisk som at ansatte og ledelse blir enige om å gå litt ned i lønn i vanskelige tider.

Derfor svarer også NHOs medlemmer dette i en undersøkelse som ble lagt frem i dag. 6 av 10 bedrifter mener dette er det viktigste skattepolitiske virkemiddelet i dagens situasjon. Tidligere har både Bedriftsforbundet og HSH støttet forslaget. Kanskje kommer det forslag i Revidert Nasjonalbudsjett på fredag om redusert arbeidsgiveravgift?

Nei, det var sant! Regjeringen har jo bunnet seg til skattenivået fra 2004. Det lovet de LO før valget i 2005. I dag la Statsministeren frem en rapport på LO kongressen der han skryter av at Regjeringen har fulgt opp LOs krav. Rapporten har merkelig nok tittelen ”Innsatsen for arbeidslivet”. Hva med alle de tusen som nå i små og mellomstore bedrifter hver dag sloss for å overleve?  I Stoltenbergs rapport til LO skryter de av å ha gjort hverdagen for disse tøffere!  

Vurdert til: av 207 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende